Shaolin Si i Kina: reisen som startet filmkarrieren min
Updated: Sep 9
Jeg dro ikke til Kina for å lage film. Jeg dro for å trene kampsport.
Jeg var 18 år, hadde nettopp fullført realfag og var ikke klar for å gå rett videre til studier. Kina var heller ikke et tilfeldig valg. Begge foreldrene mine hadde studert der, snakket språket flytende og tatt meg med på reiser dit gjennom oppveksten. Jeg hadde lenge vært fascinert av kinesisk kultur og klassiske kampsportfilmer. Nå ville jeg oppleve miljøet på ordentlig.
Fra Beijing til Dengfeng
Etter noen dager i Beijing reiste jeg videre mot Dengfeng, byen ved Shaolin Si. Turen dit var mindre kontrollert enn planen hadde vært. Det ble moped, buss og flere ledd enn jeg hadde oversikt over, før jeg til slutt sto midt i et enormt kampsportmiljø. Barn og ungdom trente store deler av dagen. Bevegelsene som så lette ut på film, var resultatet av utallige repetisjoner.
Jeg ble satt opp med en munk som trener og ble værende i to måneder. En del av treningen var å gå rundt fem tusen trappetrinn opp et fjell om morgenen – og arbeide oss ned igjen på hendene. Det var fysisk, fremmed og ganske langt unna hverdagen hjemme i Oslo.
En av treningsøktene i Dengfeng.
Jeg begynte å filme det jeg ikke ville glemme
Mellom treningsøktene tok jeg frem kameraet. Jeg filmet kampsporten, naturen, tempelet og menneskene rundt meg. Det startet som nysgjerrighet. Etter hvert begynte jeg å tenke mer på hvordan klippene kunne bli en historie, ikke bare en samling minner.
På en regnvåt vei i området rundt Shaolin Si.
Det endte med en enkel avtale: Jeg fikk bli en ekstra måned uten å betale for oppholdet, mot at jeg laget en promovideo og tok bilder for stedet.
Det var første gang kameraet ikke bare dokumenterte det jeg gjorde. Det skapte en konkret mulighet for meg.
Over 100 000 visninger
Da jeg publiserte filmen på nett, nådde den over 100 000 visninger. I dag er det lett å redusere et slikt tall til statistikk. For meg betydde det noe annet: En historie jeg hadde funnet og satt sammen på egen hånd, kunne få mennesker jeg aldri hadde møtt til å stoppe opp og se.
Jeg laget også en mer personlig, dokumentarisk film fra området rundt Dengfeng. Den ligger nærmere min egen opplevelse av stedet: mindre reklame, mer observasjon.
Det første ordentlige redigeringsoppdraget
Etter at filmene ble delt, ble jeg kontaktet av en kameramann som blant annet hadde jobbet på «Game of Thrones». Han hadde filmet en kampsportfilm i Kina og trengte noen til å redigere materialet.
Jeg hadde aldri hatt et ordentlig redigeringsoppdrag før. Likevel sa jeg ja.
Å arbeide med en annen persons opptak lærte meg noe annet enn å filme selv. Jeg måtte forstå intensjonen bak bildene, finne rytmen i bevegelsene og bygge en helhet av materiale jeg ikke hadde kontrollert under opptaket. Det ble et vendepunkt. Film var ikke lenger bare noe jeg var fascinert av. Det kunne være et arbeid.
Filmene er ikke perfekte. Det er derfor de betyr noe
Når jeg ser filmene i dag, ser jeg mye jeg ville gjort annerledes. Jeg ville planlagt historien tydeligere, arbeidet mer bevisst med nærbilder og bygget flere scener rundt menneskene. Det er naturlig. De ble laget før utdanningen, før kundene og før alle produksjonene som kom senere.
Men de viser noe som fortsatt finnes i måten jeg arbeider på: ønsket om å gå inn i et miljø, forstå hva som gjør det spesielt og finne bildene som lar andre oppleve det.
Jeg dro til Kina for å lære kampsport. Det var kameraet som ga reisen en retning jeg ikke hadde planlagt.
Comments