top of page

Hva gjør et pressebilde med historien?

Writer: Marcus Tveit Karkash
Marcus Tveit Karkash
Sep 2
9 min read

Updated: Sep 15

Et bilde er ikke nøytralt. Det kan få en person til å virke utilgjengelig eller nær. Det kan gjøre en lederansettelse til en formell kunngjøring, eller gi leseren følelsen av å møte mennesket bak tittelen. Det kan også gjøre en abstrakt diskusjon om kunstig intelligens, organisasjon eller kundelojalitet konkret nok til at noen faktisk stopper opp. Det ble spesielt tydelig for meg da bilder fra ett enkelt portrettopptak av Monica Beate Tvedt dukket opp i fire forskjellige nettaviser. Fotografiene var de samme. Historiene var ikke det.


Denne artikkelen handler om akkurat det: Hvordan planlegger jeg en bildeserie som kan fungere når den samme nyheten får ulike redaksjonelle vinklinger, formater og innganger?




Ett opptak, fire historier


Fotograferingen med Monica var enkel. Vi tok en tur ut i parken, snakket mens vi gikk, og jeg tok bilder underveis. Jeg brukte Fujifilm X100VI, et lite kamera som ikke krever så mye plass i situasjonen.


Jeg har lagt merke til at mange blir mindre kamerabevisste når kameraet ikke er så påtrengende. Samtalen kan fortsette. Skuldrene senkes. Ansiktsuttrykkene blir mindre konstruerte. For meg handler derfor kameravalget ikke først og fremst om spesifikasjoner, men om hva slags møte det skaper mellom fotografen og personen foran kameraet.


Det samme opptaket ble brukt av Kampanje, Digi, kode24 og Computerworld. Kampanje presenterte en ny teknologidirektør. Digi skrev om teknologiledelse i Forte Group. kode24 løftet frem AI-satsingen. Computerworld presenterte Monica som ny Group CTO. Ett menneske, ett opptak og fire redaksjonelle innganger.


Fire redaksjoner brukte ulike utsnitt fra det samme rolige opptaket i parken.


Det interessante er ikke bare at bildene ble publisert flere steder. Det interessante er at serien hadde nok variasjon til å tåle fire forskjellige historier uten at Monica fremstod som fire forskjellige personer.



Jeg fotograferer for flere mulige historier


Briefen gir retning for hvem som skal presenteres, hva nyheten handler om og hvilke flater virksomheten trenger materiale til. Samtidig kan et pressebilde få flere jobber etter levering: en ansettelsesnyhet, et intervju, en faglig kommentar eller et nytt format.

Derfor kan ikke pressefoto være ett perfekt bilde. Det må være en serie med reelle valg. Jeg fotograferer tett og bredt, med og uten blikk i kamera, og med nok luft til at bildet kan beskjæres uten at personen forsvinner. Samtidig må serien henge sammen og føles som det samme møtet.


Det er denne balansen jeg synes er interessant: Bildene må være tydelige nok til å ha en identitet, men åpne nok til at en redaksjon kan gjøre dem til sine egne.



Når en organisasjon skifter retning


Mange av publiseringene kom i perioder der Forte var i endring. Nye mennesker kom inn. Selskapet fikk nytt navn. Fagpersoner ble løftet frem som tydelige stemmer.


Da blir pressebildene en del av hvordan omverdenen forstår endringen. Et bilde av to kolleger i bevegelse forteller noe annet enn et kontrollert lederportrett. Et miljøbilde gjør arbeidsplassen og relasjonen mellom menneskene synlig. Et tettere portrett plasserer ansvaret tydeligere hos én person.


Ulike oppslag om mennesker, vekst, navn og retning i Forte.


Rolf Alexander Valstad ble presentert som ny salgsdirektør av både Kampanje og KOM24. De to redaksjonene brukte forskjellige bilder fra den samme settingen. Kampanje valgte en roligere og mer formell variant. KOM24 brukte et bilde med mer bevegelse og kontakt mellom menneskene.


Samme fotografering, men to forskjellige signaler om rollen og relasjonen.


Bildene av Aslak Ege fikk et enda lengre liv. De ble brukt i saker om teknologiledelse, ansvaret for et større fagmiljø og diskusjonen om hvorfor KI ikke er grunnen til at juniorer kuttes. Dermed beveget bildene seg fra en konkret jobbnyhet til en bredere samtale om kompetanse og bransjeutvikling.


Aslak i fem redaksjonelle sammenhenger: ny rolle, faglig ledelse og bransjedebatt.



Når portrettet må bære et argument


Et portrett i en ledernyhet skal først og fremst vise hvem saken handler om. I en kronikk eller faglig kommentar får bildet en annen oppgave. Det skal gi argumentet en avsender.

Det merkes særlig i sakene om KI, netthandel, merkevare og lojalitet. Temaene kan raskt bli fulle av generelle påstander og teknologiske begreper. Når menneskene bak standpunktet er synlige, blir det også tydeligere hvem som mener noe, og hvem som må stå for det som blir sagt.


Fotografiene knytter diskusjoner om KI, handel, merkevare og lojalitet til menneskene som faktisk argumenterer.


Bildet forklarer ikke faginnholdet. Det bør det heller ikke late som. Men det kan gjøre avsenderen troverdig, tilgjengelig og ansvarlig. Det er ofte nok til å gi leseren en bedre inngang til teksten.



Når bildet blir del av en større idé


Noen historier stopper ikke ved et portrett. Fortes KI-assisterte reklamefilm brukte ironi til å kommentere en bransje som både snakker mye om KI og samtidig bruker teknologien som forklaring på kutt.


KOM24 presenterte filmen som en KI-generert reklamefilm med ironisk vri. kode24 vinklet på at Forte kritiserte KI gjennom en KI-generert film. Samme utgangspunkt, men to forskjellige måter å ramme inn poenget på.


To redaksjonelle innganger til den samme reklamefilmen.



For meg viser dette hvorfor foto, film, budskap, pressearbeid og distribusjon ikke bør behandles som separate leveranser. Når delene henger sammen, får historien flere innganger uten at den mister retning.


Det samme gjelder arbeidet rundt rapporter og faglige utspill. Noen bilder blir planlagt som portretter. Andre oppstår mens mennesker faktisk diskuterer, presenterer eller står på en scene. Da handler jobben om å se blikket, relasjonen og sekundet som kan bære en større historie senere.


Fra faglige situasjoner og portretter til ferdige oppslag om KI, ledelse og verdiskaping.



Vekst blir synlig gjennom mennesker


Når et selskap vokser, er selve nyheten ofte abstrakt: investeringer, oppkjøp, avtaler og nye satsinger. For meg begynner den visuelle oppgaven et annet sted: Hvem gjør endringen mulig, og hvilken relasjon skal leseren forstå?


Bildene under ble brukt i saker om eierskap, internasjonal vekst, en stor kundeavtale og etableringen av et nytt selskap. Når de står samlet, ser jeg ikke bare enkeltsaker. Jeg ser en visuell historikk over hvordan organisasjonen flyttet seg – fortalt gjennom menneskene som sto midt i endringen.


Fra investering og eierskap til kundeavtaler og oppkjøp: abstrakte forretningsnyheter får et menneskelig holdepunkt.



Nye roller, samme visuelle hukommelse


Ansettelser kan ligne på hverandre på papiret. En tittel endres, et navn kommer til, og en pressemelding går ut. Men menneskene og mandatene er forskjellige. Målet mitt har derfor vært å lage portretter som gjør hver rolle gjenkjennelig, uten at alle bildene føles like.


Over tid blir dette også en form for visuell hukommelse. Leseren møter nye ledere og fagpersoner i ulike miljøer, utsnitt og situasjoner, men kan likevel kjenne igjen avsenderen. Variasjonen bygger troverdighet fordi den viser mennesker som mennesker – ikke bare som titler.


Lederskifter og fagansettelser over flere år. Ett visuelt språk, men nok forskjell til at hver historie får sin egen karakter.



Når faginnhold trenger en avsender


Faglige kronikker trenger ikke et bilde som later som det kan illustrere hvert teknologibegrep. De trenger ofte noe enklere og viktigere: en tydelig avsender. Et ansikt gjør det lettere å forstå hvem som tar ansvar for argumentet, og hvem leseren kan være enig eller uenig med.


Her ble portretter og situasjonsbilder brukt i diskusjoner om data, digital transformasjon, kunstig intelligens, utviklere og skytjenester. Bildene beviser ikke poengene i tekstene. De forankrer dem i menneskene som faktisk står for dem.


Fra data og digitalisering til KI og multicloud: Bildet gir det abstrakte faginnholdet en tydelig avsender.



Fra likestilling til tilhørighet


Et av de tydeligste sporene i materialet handler om hvem som får plass i teknologibransjen – og hva tilhørighet faktisk krever. Bildene er brukt i Digi, Utdanning og jobb og kode24 i saker som beveger seg mellom debatt, karrierejournalistikk og reportasje fra et fullt Oslo Konserthus.


Dette er også en påminnelse om at et pressebilde ikke bare skal dokumentere hvem som var til stede. Det kan gi en sak energi, gjøre fellesskapet synlig og hjelpe leseren å kjenne at temaet angår virkelige mennesker.


Redaksjonelle saker om nettverk, likestilling og tilhørighet i teknologi.



Når saken lever videre i egne kanaler


ODA publiserte også saker i sine egne kanaler. De viser hvordan de samme bildene kan fortsette samtalen etter et medieoppslag og gi organisasjonen et samlet visuelt uttrykk. Jeg viser dem fordi distribusjonen er en viktig del av historien, men de er ikke regnet med i de 67 redaksjonelle publiseringene.


Egne ODA-publiseringer, holdt tydelig adskilt fra den redaksjonelle opptellingen.



Et tidligere spor: Female Future


Før dette Forte-arkivet finnes et beslektet spor. Panorama brukte et bilde fra NHOs Female Future-jubileum i en sak om lederprogrammet i Norge og flere afrikanske land. Jeg har tatt det med som et selvstendig eksempel, men ikke i opptellingen av Forte-publiseringene.


Panoramas sak om Female Future – et separat redaksjonelt eksempel fra før Forte-perioden.



Derfor jobber jeg i serier


Jeg tenker ikke på pressefoto som en enkelt levering, men som en liten visuell infrastruktur rundt menneskene og temaene en virksomhet skal være synlig på.

I praksis betyr det at jeg:


  • fotograferer både brede komposisjoner og tettere portretter

  • lager variasjon i blikk, bevegelse og plassering

  • gir redaksjonen rom til å beskjære for ulike flater

  • tenker på nyhetssaker, kronikker, intervjuer og egne kanaler samtidig

  • leverer filer, navn og kreditering slik at materialet er lett å finne når tiden er knapp

Det høres kanskje mindre kreativt ut enn selve fotograferingen. Likevel er det ofte dette som avgjør om et godt bilde blir liggende i en mappe, eller faktisk blir brukt.



67 redaksjonelle publiseringer senere


I flere av sakene står krediteringen som Foto: Forte, Foto: Forte Digital eller Foto: Presse. Bildene er fotografert av meg som en del av rollen i Forte. Oversikten bygger på offentlige artikler, medienes egne krediteringer og skjermbilder jeg har kontrollert mot originalmaterialet. Saker som er tydelig kreditert andre fotografer, er ikke tatt med. Publiseringer i virksomhetenes egne kanaler og Female Future-eksempelet står i egne deler og er ikke regnet inn i de 67 redaksjonelle Forte-publiseringene.


2021


2022


2023


2024


2025


2026



Hva skal mennesker sitte igjen med?

Ikke at jeg har klart å samle 67 redaksjonelle publiseringer. Det er dokumentasjon, men det er ikke historien.


Historien er at et godt pressebilde fortsetter å arbeide etter at det er levert. Det tåler å bli beskåret, flyttet og koblet til en ny overskrift. Det gir redaksjonen frihet uten at personen mister troverdighet. Og når det lykkes, kan ett rolig møte i en park bli til fire forskjellige historier som fortsatt føles sanne.


For kommunikasjonsavdelingen betyr det materiale som er klart når nyheten skal ut. For journalisten betyr det flere brukbare valg. For personen foran kamera betyr det å bli fremstilt som et menneske, ikke bare en tittel. Det er dette jeg prøver å få til når jeg fotograferer.

Comments

bottom of page